Hvordan fungerer gullflotasjon? Trinn-for-trinn prosess, reagenser og maskiner forklart

En malm som graderer 3 til 4 gram gull per tonn kan være lønnsomt i ett anlegg og marginalt i det neste, og forskjellen er vanligvis ikke selve analysen. Det er der gullet sitter i fjellet. Frie, synlige korn reagerer på gravitasjonskonsentrasjon og løses raskt opp i utlekkingskretser. Gull låst inne i pyritt og arsenopyritt, ofte som inneslutninger bare noen få mikron på tvers, forblir utenfor rekkevidde for begge. Det gapet er nettopp problemet flotasjon ble utviklet for å løse, og det er grunnen til at flotasjon er i sentrum av de fleste sulfid-vertsbaserte gulloperasjoner rundt om i verden.

Det korte svaret på hvordan gullflotasjon fungerer: finmalt malm blandes med vann og reagenser slik at gullholdige partikler blir vannavstøtende, deretter spres luft gjennom massen som millioner av fine bobler. De vannavstøtende partiklene fester seg til boblene, rir dem oppover i et mineralisert skum på celleoverflaten, og skummes av som konsentrat, mens vanntiltrekkende avfallsmineraler synker og slipper ut som avgangsmasse. Alle andre detaljer i anlegget, fra malestørrelse til reagenskjemi til kretsoppsett, eksisterer for å gjøre den ene separasjonen selektiv, rask og økonomisk.

Denne guiden går gjennom prinsippet i enkle ordelag, prosessen trinn for trinn, reagensene og maskinene som er involvert, driftsvariablene som flytter utvinningstallene, malmtypene der flotasjon får sin plass, og problemene operatørene møter oftest. En FAQ på slutten svarer på spørsmålene anleggsledere stiller før de forplikter seg til et flytskjema.

Prinsippet: Hvorfor gullbærende partikler fester seg til bobler og avfall ikke

Hver partikkel i en flotasjonscelle presenterer overflaten for vann. Hydrofile overflater, som kvarts og de fleste silikater, binder seg lett til vannmolekyler, så vann sprer seg over dem og de synker. Hydrofobe overflater avviser vann; når en boble berører en slik overflate, renner vannfilmen mellom dem bort og boblen sprer seg over partikkelen og holder seg. Tiltaket som brukes i laboratoriet er kontaktvinkelen: Jo større vinkelen er på punktet der partikkel, boble og vann møtes, jo sterkere klamrer partikkelen seg til boblen. Flotasjon er, i bunnen, styring av kontaktvinkler i industriell skala.

Innfødt gull er naturlig nok noe hydrofobt, og derfor fungerer panorering. I de fleste malmlegemer presenterer ikke gull seg selv som rent, frigjort metall. Det forekommer som bittesmå inneslutninger i pyritt og arsenopyritt, som vedlegg langs mineralkorngrenser, eller legert med sølv og kobber i sulfidverter. En flotasjonskrets designet for slik malm er derfor designet for å flyte sulfidmineraler, og gullet rir sammen med bæreren. Når ingeniører snakker om gullflotasjon, snakker de i praksis om å gjenvinne pyritt, arsenopyritt og, i mange forekomster, kobbersulfider, med edelmetallet fordelt gjennom dem.

Samlere skaper hydrofobisiteten bevisst. Xanthater, hvorav natriumisopropylxanthat og kaliumamylxanthat er arbeidshesteksempler, er heteropolare molekyler: den ene enden adsorberes på en sulfidoverflate, mens den andre er en hydrokarbonkjede som vender mot vannet. En partikkel belagt på denne måten oppfører seg som en liten voksperle i vann. Ditiofosfater og tionokarbamater fungerer som sekundære eller alternative samlere der selektivitet er viktig, for eksempel når kobbermineraler må flytes bort fra pyritt i en kobber-gullmalm.

Skummer får luftsiden av ligningen til å fungere. Bobler i rent vann smelter sammen og sprekker i løpet av sekunder; skummere som MIBC eller polyglykol-type reagenser lar en celle holde en sverm av små, stabile bobler og støtter et lastbærende skumlag som overlever turen fra rotoren til vasken.

For at en partikkel faktisk skal gjenvinnes, må tre ting skje i rekkefølge: boble og partikkel må kollidere, den tynne vannfilmen mellom dem må renne av og sprekke, og det festede paret må overleve turbulens helt inn i skummet. Store, tette partikler løsner langt lettere enn små, noe som er en grunn til at svært grovt gull vanligvis rutes til gravitasjonsutstyr i stedet for å bli bedt om å flyte.

Gullflotasjonsprosessen, trinn for trinn

Sekvensen nedenfor viser reisen fra gruveavløp til kraftfôr og avgangsmasse. I et ekte anlegg går kretsen i sløyfer kontinuerlig: renseskum går tilbake til groving, renere haler går tilbake til ny sliping, og prosessvann sirkulerer gjennom. Rekkefølgen på operasjonene endres imidlertid ikke.

Et forenklet lineært syn på det som i praksis er en motstrømskrets med interne resirkulasjonssløyfer.

Trinn 1: Knusing og sliping, der frigjøringen setter taket

Ingen nedstrømsmaskin kan gjenvinne en partikkel som aldri ble frigjort. Maling bestemmer derfor den øvre grensen for flotasjonsgjenvinning før massen noen gang når en celle. Sulfidholdige gullmalmer males vanligvis til en P80 et sted mellom omtrent 45 og 75 mikron; ildfaste malmer med svært fine gullinneslutninger males enda finere. En grovere sliping sparer energi, men etterlater komposittpartikler som verken flyter rent eller rapporterer rent til avgangsmasser. Overmaling skaper det motsatte problemet: partikler under omtrent ti mikron kolliderer ineffektivt med bobler, flyter sakte og forbruker uforholdsmessig reagens. Å balansere disse trykkene er en kjerneoppgave i flytskjemadesign, og det avgjøres i testarbeid lenge før et anlegg bygges.

Grid-type utslipp holder massenivået inne i møllen lavt og gjennomgangen av materialet rask, noe som passer til det fine våtslipetrinnet som går foran flotasjon og bidrar til å begrense overmalingen som skader nedstrømsresponsen.

Trinn 2: Dimensjonering og pulpforberedelse

Sliping med lukket krets med hydrosyklonklassifisering gir et fint overløp til flotasjon samtidig som det sendes overdimensjoner tilbake til møllen. Grovfôr er normalt kondisjonert til omtrent 30 til 40 vektprosent tørrstoff, tykt nok for høy tonnasje per celle, men tynn nok til at viskositeten ikke kveler boblebevegelse. Vannkjemi fortjener mer respekt enn den vanligvis mottar: høy saltholdighet, hardhet eller organisk forurensning endrer bobleadferd og skumtekstur, og planter som resirkulerer prosessvann må ta hensyn til hva som samler seg i det.

Trinn 3: Reagenstilsetning og kondisjonering

Kondisjonering er der kjemien lastes inn i massen. Kalk øker pH inn i målvinduet, vanligvis mildt alkalisk for gullkretser. Oppsamleren tilsettes trinnvis, delt inn i møllen eller syklonmatingen der friske mineraloverflater stadig vises, og balansen i agiterte kondisjoneringstanker foran cellene, fordi oppsamleren trenger minutter med kontakt for å adsorbere før lufting begynner. Skummer følger, enten kondisjonert med massen eller tilsatt direkte til cellefôret. Reagenser tilberedes som løsninger med fast styrke slik at doseringspumper kan levere repeterbare hastigheter time etter time; slurvete reagensforberedelser er en av de mest stillegående måtene en lydkrets underpresterer på.

Trinn 4: Lufting, bobledannelse og skum

Inne i cellen skjærer en roterende rotor sammen med en stasjonær stator den innkommende luften, trukket inn av rotoren selv i selvsugende maskiner eller forsynt av en blåser i tvangsluftmaskiner, til en sverm av fine bobler, typisk fra noen få tidels millimeter opp til omtrent to millimeter på tvers. Hydrofobe partikler som kolliderer med disse boblene fester seg og føres oppover. Ved overflaten bygges et skumlag, dreneres og skyves av årer eller overløp inn i kraftfôrvasken. Dybden på det laget er et levende kontrollhåndtak: dypere skum drenerer medført gangg og øker graden, mens grunnere skum trekker mer masse og øker utvinningen.

Trinn 5: Rengjøring, omsliping og konsentratproduksjon

Grovere konsentrat er sjelden salgbart da det forlater den første banken. Den bærer med seg gang- og komposittpartikler, så den flyter på nytt i to til fem renere trinn, med vaskevann sprayet over skummet i de endelige cellene for å fortrenge mekanisk fanget slim. Midtgående strømmer, som betyr renere haler og renserkonsentrater, males vanligvis om for å frigjøre låste partikler før de kommer inn i kretsen igjen. Endelige gullkonsentrater klassifiseres vanligvis i titalls gram per tonn, selv om antallet avhenger sterkt av malmen og om konsentratet mater et smelteverk, et oksidasjonsanlegg eller en utvaskingskrets på stedet.

Trinn 6: Avvanning, avgang og vannretur

Konsentrat fortykkes og filtreres for transport; avgangsmasser tykkes for å gjenvinne vann og redusere volumet som rapporteres til lageret. I gullplanter er dette siste trinnet mer enn rengjøring. Godt fortykket avgangsmasse og resirkulert prosessvann reduserer driftskostnadene og reduserer miljøbelastningen, og sentraldrevne fortykkere dimensjonert for full avgangstonnasje er standardutstyr i ethvert komplett flotasjonsanlegg.

Rougher, Scavenger and Cleaner: Hvordan kretsen passer sammen

Et gullflotasjonsanlegg er arrangert rundt tre oppgaver. Roughers tar ferskt fôr og sikter på hastighet: Gjenvinn den raskt flytende fraksjonen tidlig, med et massetrekk som vanligvis går fra enkeltsifret opp til rundt tjue prosent avhengig av hvor sulfidrik malmen er. Åtteletere behandler de grovere avgangsmassene; deres skum, lavere i karakter, blir returnert til hodet på kretsen slik at sakteflytende eller svakt festede partikler får en andre og tredje sjanse. Rengjøringsmidler tar det kombinerte grovere konsentratet og presser det opp til salgbar kvalitet, og kaster gang i avgangsmassene tilbake til resirkulering.

Logikken er motstrøms: Graden øker trinnvis mot det endelige konsentratet, mens utvinningen beskyttes ved å resirkulere hver marginalstrøm. Mellom renere stadier er det vanlig å male mellomstykker, spesielt for ildfaste malmer, der den første passasjen frigjør gull fra pyritt, men partiklene trenger finere sliping for å skille rent fra komposittgang.

Kretser bygges opp igjen rundt denne logikken i alle skalaer. Renoveringen og utvidelsen av en gullgruvekonsentrator på Salomonøyene fulgte samme mønster: eksisterende kapasitet ble oppgradert og konsentratorkretsen bygget om rundt oppdatert utstyr for å løfte både gjennomstrømning og utvinning. Prosjekter av denne typen lykkes eller mislykkes på det grunnleggende beskrevet ovenfor, nemlig frigjøring, reagenspraksis og celleplikt, snarere enn på en enkelt maskin.

For en planteeier er den praktiske takeawayen at hver plikt dimensjoneres uavhengig. Grovere volum er satt av fôrtonnasje og flotasjonskinetikken til malmen; renere volum ved massetrekk det må oppgradere; scavenger volum etter hvor mye verdi som fortsatt skjuler seg i de grovere halene.

Reagenser som brukes i gullflotasjon

Reagensvalg avgjør hva som flyter og hva som blir igjen. Målet i en gullkrets høres enkelt ut, samle sulfidene som bærer gull og etterlater alt annet, men hver malm byr på sine egne komplikasjoner: karbonholdig materiale som stjeler oppløst gull, talkum og leire som slimer skummet, eller kobbermineraler som må skilles ut senere. De viktigste reagensfamiliene og deres roller er oppsummert nedenfor.

Rekkefølgen på tillegg betyr like mye som selve listen. Modifikatorer setter pH-vinduet først, fordi kollektoradsorpsjon avhenger av overflatekjemien den møter. Oppsamler går tidlig inn, del med slipekretsen og del i kondisjonering, og skummer går inn sist. Stadietilsetning slår å dumpe hele dosen på ett tidspunkt: friske mineraloverflater vises stadig ettersom partikler maler og sirkulerer, og de trenger en fersk oppsamler for å svare.

pH-vinduet fortjener vekt. Gullholdig svovelkis flyter godt i mildt alkalisk masse, vanligvis mellom ca. pH 8 og 9,5. Trykk pH over omtrent 10,5 og pyritt selv begynner å senke, noe som er nøyaktig hva en kobberseparasjonskrets ønsker og nøyaktig hva en bulk gullkrets må unngå. Lime er billig og effektivt; soda dukker opp der kalsiumionene fra kalk skaper problemer andre steder i planten.

To spesielle tilfeller er verdt å vite. I malmer med karbonholdig materiale brukes depressiva og blendende midler for å passivere karbonet, som ellers adsorberer gjenvunnet gull og skaper det velkjente preg-robbing-problemet. I kobber-gull separasjon bruker noen planter depressive pakker som inkluderer cyanidsalter; i gullanlegg krever disse streng kontroll, fordi cyanid også løser opp gull. Der arsenopyritt bærer gullet, blir aktivering med kobbersulfat noen ganger brukt for å styrke responsen, forutsatt at testarbeid støtter det.

Flotasjonsmaskiner: Matche cellen til plikten

Mekanisk agiterte celler dominerer gullflotasjon. Et rotor-stator-par gjør tre jobber samtidig: holder faste stoffer i suspensjon, skjærer luft til fine bobler og gir turbulensen som bringer partikler og bobler sammen. Maskinvalg handler derfor om hvordan luft kommer inn i massen og hvor store tankene er bygget.

Selvaspirerende maskiner trekker luft inn gjennom en hul aksel eller en luftkanal rundt akselen, drevet av rotoren alene. De trenger ingen blåser, luftingen deres regulerer omtrent selv med massenivået, og de forenkler bruken, noe som gjør dem attraktive i mindre og mellomstore anlegg og i grovarbeid der jevn lufting er tilstrekkelig. Tvangsluftmaskiner tar luft fra en blåser gjennom en kanal; operatøren kontrollerer lufthastigheten per celle uavhengig av omrøring, noe som gir finere kontroll og, ved svært store tankvolumer, bedre energieffektivitet. Store tvangsluftceller er ofte paret i serie slik at én celle kan trekke følgende celles mat uten ekstra pumping, og denne konfigurasjonen er standardsvaret for seksjoner med høy tonnasje.

Størrelse kommer ned til oppholdstid. Totalt grovere residens faller vanligvis alt fra under ti minutter til mer enn tretti avhengig av hvor raskt malmen flyter; banker er bygget av nok celler i serie til å nærme seg pluggstrøm i banken, fordi en enkelt stor tank lar fersk fôr kortslutte rett til vaskeriet. Rengjøringsmidler kjører kortere tid med vaskevann på skummet, og åtseletere speiler grovere de følger.

Uansett modell, er den praktiske sjekklisten for en kjøper den samme: luftekontroll per celle, rotor- og statorslitasjelevetid, skumpadle- og vaskedesign tilpasset skummet malmen faktisk produserer, og vedlikeholdstilgang som gjør at en slitt rotor kan byttes uten å stoppe hele banken.

Driftsvariablene som flytter gjenoppretting

Typiske startvinduer for sulfidholdige gullmalmer. Hver malm krever sitt eget testarbeid; behandle disse figurene som orientering, ikke mål.

Grindstørrelsen er den høyeste av disse variablene fordi den fungerer to ganger: den setter frigjøring, og den setter kollisjonsatferd i cellene. En maling som er for grov sender komposittpartikler til avgangsmasser; en maling som er for fin kveler skummet med sakteflytende slim. Utvinning som funksjon av maling stiger, topper og faller, og anlegget ønsker å leve på toppen, som testarbeid finner før design og daglige analyser bekrefter i drift.

Samlerdosering følger en lov om avtagende avkastning. De første titalls gram per tonn kjøper mesteparten av den oppnåelige responsen; ytterligere tilsetninger kjøper gradvis mindre utvinning samtidig som det eroderer selektiviteten, trekker ufruktbar pyritt inn i skummet og blåser opp reagenskontoen. Testarbeid identifiserer kneet i den kurven, og disiplinert dosering holder planten på den.

pH-kontroll er den stille variabelen. En drift av én pH-enhet mot høy alkalitet kan synlig flate ut pyrittresponsen, og operatører som jager utvinning med ekstra oppsamler mens den virkelige synderen er overkalking, behandler symptomet i stedet for årsaken.

Kondisjonstid og massetetthet reiser sammen. Tykk, kald, viskøs masse bremser reagensadsorpsjon og boblebevegelse; tynn masse øker pumpe- og kapasitetskostnadene. Begge må holdes stabile for at cellene nedstrøms skal oppføre seg forutsigbart fra skift til skift.

Luftehastighet og skumdybde er operatørens raske håndtak. Mer luft og grunnere skum øker massetrekket; mindre luft og dypere skum øker karakteren. Automatiserte kontrollsløyfer holder i økende grad disse stabile, men en kompetent operatør som leser skumtekstur, fanger fortsatt en drivende krets før analyselaboratoriet gjør det.

Vannkjemi avrunder listen. Resirkulert vann bærer oppløste salter og gjenværende reagenser som akkumuleres skift etter skift; skummet endrer karakter, og planten må enten blø og behandle en del av vannet eller justere reagensskjemaet for å matche.

Hvilke gullmalmer reagerer godt på flyting

Frimalende malmer der gull ri i svovelkis eller arsenopyritt er flotasjonens hjemmebane; utvinningen til konsentrat er vanligvis høy, og produktet kan selges, oksideres eller utvaskes på stedet. Malmer der gull er låst i fast løsning i arsenopyritt, det klassiske ildfaste tilfellet, passerer fortsatt gjennom flotasjon, men konsentratet mater deretter et oksidasjonstrinn som brenning, trykkoksidasjon eller biologisk oksidasjon før utluting. I kobber-gullmalm produserer flotasjon et bulk kobber-gullkonsentrat som selges i kobberkvalitet med gull betalt som kreditt, eller en separat krets deler de to metallene.

Det finnes også malmer der flotasjon ikke er førstevalget: grovt fritt gull tilhører gravitasjonskonsentrasjonen, enkle oksiderte malmer med lite sulfid tilhører direkte utlekking, og noen karbonholdige malmer motstår flotasjon med mindre karbonet først reduseres. Sammenligningen nedenfor oppsummerer hvor hver hovedrute vinner.

Et praktisk screeningsspørsmål hjelper på evalueringsstadiet: hvis en betydelig andel av gullet rapporterer til sulfidintervaller i mineralogisk arbeid, fortjener flotasjon en plass i flytskjemaet; hvis gullet er fritt og grovt, kan gravitasjon og utlekking bære belastningen på egen hånd.

For et bredere syn på hvordan disse beslutningene utspiller seg på reelle prosjekter, kan oversikten over mineralbehandlingsmetoder og casestudier for gullmalm er nyttig neste lesning.

Vanlige problemer i gullflotasjon og praktiske løsninger

De fleste flotasjonstap i gullanlegg spores tilbake til en kort liste over tilbakevendende årsaker. Listen nedenfor parer hver med løsningen som planter faktisk bruker på bakken.

1. Slimes belegger grovere partikler. Ultrafin leire og oksidasjonsslim dekker sulfidoverflater og demper responsen. Løsninger: avsliming før flotasjon der mineralogien tillater det, tilsett et dispergeringsmiddel og hold massetettheten innenfor det bearbeidbare området.
2. Grovt gull som renner ut til avgangsmasser. Partikler som er for store eller for tette til å flyte på en pålitelig måte, går gjennom avgangsvasken. Rettinger: gravitasjonskonsentrasjon før flotasjon, og en flotasjonscelle installert på slipekretsutslippet for å fange frigjorte grove verdier tidlig, før de har en ny sjanse til å gå tapt.
3. Overkalking. pH skjøvet over pyrittvinduet trykker ned bæremineralet. Fiks: mål kalk mot et målt pH-mål i stedet for vane, og se pyrittgjenvinning hver gang dosen økes.
4. Skum ustabilitet. Skum som kollapser bærer ingenting; skum som er for stivt bærer gang. Løsninger: sjekk skummerdosen og vannforurensning først, siden flis, oljer og oppstrøms organiske stoffer er hyppige forbrytere, juster deretter lufting og skumdybde.
5. Oksiderte eller forvitrede overflater. Sulfider utsatt for langvarig oksidasjon reagerer dårlig på samlere. Løsninger: lengre kondisjonering, en sterkere eller blandet oppsamler, og eventuelt en sulfidiseringsbehandling; sterkt oksidert materiale kan rettferdiggjøre å revurdere hele ruten.
6. Reagensdoseringsdrift. Doseringspumper satt en gang og glemt la planten vandre ettersom malmen forandrer seg. Fix: knytte dosering til matehastighet og analysetilbakemelding, og kontroller løsningens klargjøringsstyrke på en vanlig tidsplan.

Ingen av disse problemene er eksotiske, og alle reagerer på oppmerksomhet, instrumentering og en disiplinert operasjonsrutine.

Fra flytskjema til arbeidsanlegg: Slik ser utstyrslisten ut

Et flotasjonsanlegg er en kjede, og cellene er bare ett ledd. Et komplett flytskjema bygget rundt gullflotasjon inkluderer vanligvis følgende utstyrsgrupper, hver størrelse i forhold til tonnasjen og malmens flotasjonskinetikk.

• Knusing og sikting i forkant av møllen
• En våtslipekrets, vanligvis en kulemølle av rutenett i lukket krets med klassifisering
• Agiterte kondisjoneringstanker pluss reagensklargjøring og doseringssystemer
• Grovere, rensende og renere flotasjonsbanker
• Omslipeutstyr der mellomting krever ytterligere frigjøring
• Fortykningsmidler for kraftfôr og avgangsmasse, med klarnet vann returnert til planten
• Filtrering for det endelige konsentratproduktet

Den tekniske veien til den listen går gjennom testarbeid: batch-flotasjonstester på borekjerne til skjermreagensopplegg, tester med låst syklus for å nærme seg steady-state ytelse, og, der innsatsen rettferdiggjør det, pilotkampanjer. Å hoppe over disse trinnene er hvordan planter ender opp med å male til feil størrelse eller flyte ved feil pH, og korrigeringer som gjøres etter igangkjøring koster mye mer enn testarbeidet ville ha gjort.

For kjøpere er igangkjøringsstøtte like viktig som selve maskinvaren. En produsent som leverer hele kjeden, fra sliping og kondisjonering gjennom flotasjon og fortykning, har ansvaret for grensesnittene mellom trinnene, og grensesnittene er der flytskjemategninger og virkelige anlegg har en tendens til å være uenige. Installasjoner på tvers av gull-, kobber-, sink-, molybden-, kalium-, fosfat- og litiumprosjekter peker på én felles lærdom: flytskjemaet er bevist i testarbeid, men det leveres i detaljene for installasjon og igangkjøring.

Ofte stilte spørsmål om gullflotasjon

Gjenvinner flotasjon alt gullet i en malm?

Nei. Svært grovt gull flyter dårlig og fanges bedre opp av gravitasjonskonsentrasjon; ekstremt fint gull innelåst i silikatgang kan ikke flyte i det hele tatt; og gull holdt i fast løsning inne i sulfider flyter bare sammen med vertsmineralet. Et godt designet anlegg står for dette ved å kombinere metoder i stedet for å be flotasjon om å gjøre alt.

Hvorfor velge flotasjon i stedet for bare å utvaske hele malmen?

Når gull er låst inne i sulfider, kan ikke utvaskingsløsninger nå det, så helmalmbehandling gjenvinner lite. Flotasjon konsentrerer de gullholdige sulfidene til en liten fraksjon som kan oksideres eller utvaskes effektivt. Selv i frittmalende malmer kan flytende sulfider først kutte tonnasjen som rapporteres til utlutingskretsen og redusere reagensforbruket.

Hvilken slipestørrelse trenger gullflotasjon?

Sulfidholdige gullmalmer starter vanligvis ved en P80 mellom omtrent 45 og 75 mikron, og ildfaste malmer blir finere. Det riktige svaret for en spesifikk forekomst kommer fra mineralogisk analyse og flotasjonstestarbeid, ikke fra en håndbok.

Hvor mange flotasjonsceller trenger et anlegg?

Antallet følger av nødvendig oppholdstid og tilgjengelig cellevolum, ikke av en fast regel. Grovere banker er bygget fra flere celler i serie for å nærme seg pluggstrøm; renser- og rensebanker gjenspeiler pliktene de tjener. Oppholdstidskrav for den spesifikke malmen kommer fra kinetisk testarbeid.

Hvilken karakter når gullkonsentrat?

Gullkonsentrater klassifiseres vanligvis i titalls gram per tonn, med det nøyaktige tallet satt av malmen og av nedstrømskravene. Betalbarheten avhenger av kjøpers vilkår, av straffeelementer som arsen, og av om konsentratet selges til smelteverk eller bearbeides på stedet. Kobber-gullkonsentrater er notert på kobberkvalitet med gull kreditert separat.

Kan flotasjon behandle oksiderte gullmalmer?

Vanligvis ikke økonomisk alene. Oksiderte malmer har lite flytbart sulfid, og oksiderte mineraloverflater reagerer svakt på samlere. Der en malmkropp går over fra oksidert materiale til sulfidmineralisering på dypet, flyter planter ofte bare sulfidsonen og dirigerer oksidmaterialet til utlekking.